Nyromatikken

Nyromantikken var en periode som varte fra 1890 til omkring 1900- tallet. Dette var en reaksjon på realismens engasjement og problemdiktning. Samtidig hang nyromantikken også sammen med symbolismens syn på at det moderne samfunn var et fremmed sted. En del mennesker begynte på denne tiden å føle seg fremmedgjort på grunn av den raske urbaniseringen og industrialiseringen. Dette førte til at det ikke lenger holdt med skildringer fra realismens kritiske syn på samfunnet. Dikterne gikk nå inn i seg selv for å beskrive ”det indre mennesket”.

Vi kan si at nyromantikken er som et pendelsalg. Grunnen til dette er at i litteraturhistorien har vi noe som kalles pendeleffekten. Det vil si at etter en periode fylt med fornuft, kommer en periode fylt med følelser, og omvendt. Nyromantikerne tok det ille opp hva industrialiseringen gjorde med byene og menneskene.

Det var flere malere og skribenter som prøvde å kaste lys over menneskenes følelse av fremmedgjøring. Blant disse var Edvard Munch. Et godt eksempel på dette er bildet hans Aften på Karl Johan. Maleriet til Munch viser mennesker med tomme og stirrende blikk. De går rundt uten å se på hverandre, med en følelse av angst og fremmedgjøring. Maleriet til Munch beskriver akkurat det Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder skrev om.

Knut Hamsun (1859-1952) var en av de aller første som virkelig gikk til angrep mot realismens ideer og tanker, og utviklet en helt ny måte å skrive på. På mange måter kan vi se på han som nyromantikkens far. På denne tiden skrev Hamsun romanen Sult, som gjorde at han virkelig slo igjennom som forfatter. Denne boka handler på mange måter om Hamsun selv. Boka er skrevet i jeg- form, og forteller om en fattig forfatter i Kristiania.

Et annet kjent verk fra denne tiden, var diktet ”Jeg ser” av Sigbjørn Obstfelder. Obstfelder (1866-1900) ble i løpet av sitt korte liv, Norges største nyromantiske dikter. Diktet ”Jeg ser” handler om jeg- personen som ser opp på himmelen, og beskriver hvordan himmelen og været forandrer seg. Det virker som jeg- personen etter hvert blir grepet av en slags angst, på grunn av at ingen andre merker denne forandringen som foregår rundt dem. Med dette diktet beskriver Obstfelder hvordan menneskene i samfunnet føler fremmedgjøringen.